Kari og Trude Ertresvåg

Har du lyst til å jobbe med noen av de mest sentrale problemstillingene for Norge og Europa? Min stilling som kommunikasjonsrådgiver ved EØS-midlenes sekretariat i Brussel blir snart ledig. Den kan du søke på frem til 4. juni. 

Jeg skal fortelle deg det du ikke finner i stillingsutlysningen: Hvorfor er det spennende å jobbe her?

Du får jobbe opp mot Spania, Hellas og Portugal. Tre kriserammede land i Sør-Europa som er mye fremme i norsk nyhetsbilde. Men du får også jobbe tett opp mot mange europeiske land som ikke får så mye oppmerksomhet i Norge, men som får stadig større betydning i Europa og for Norge. Det gjelder 12 land i Sentral-Europa og Baltikum som ble medlemmer av EU og EØS i 2004 og 2007.

Har du lest Stortingsmelding nr. 20? Ikke det? Da visste du kanskje heller ikke at det siste tiåret har norsk eksport til landene vi jobber mot i sentral-Europa og Baltikum nærmest tredoblet seg, antallet norske studenter i Polen mer enn tredoblet seg og antallet doktorgradskandidater fra disse landene i Norge tidoblet seg. SSB la for øvrig frem tall nylig som viste at polakkene utgjør den største innvandrergruppen i Norge. Dette sier noe om viktigheten av kontakt og samarbeid med disse landene for Norge. 

Mange av dem spiller også en stadig mer sentral rolle i Europa. Polen, som er den største mottakeren av EØS-midler, har et BNP langt under EUs gjennomsnitt men har klart seg bra gjennom den økonomiske krisen. Med 38 millioner innbyggere har landet blitt en tung aktør i EU. Estland er et lite land, men på mange måter et forbilde. Landet hadde EUs sterkeste vekst i 2011 og gav dermed Polen andreplassen. Estland er for øvrig ledende i Europa når det gjelder IKT.

Jobben gir deg en unik mulighet til å holde et godt overblikk over europeisk politikk og utvikling. Du vil nemlig skrive om utviklingen i Europa og alle disse landene og på hvilken måte og på hvilke områder EØS-midlene bidrar til en positiv utvikling. Du vil besøke flere av landene, og følge opp deres kommunikasjonsstrategier og planer.

Felles for alle landene som mottar EØS-midler er at de ligger et stykke etter EU-gjennomsnittet når det gjelder økonomisk utvikling. Mange av dem sliter også med betydelige sosiale utfordringer av ulike slag. Det er utstrakt politisk enighet i Norge om å ta medansvar i Europa, men pengene er mer enn bare et bidrag til sosial og økonomisk utjevning i EØS.  Ifølge Europautredningen som ble lagt frem i januar har EØS-midlene blitt et utenrikspolitisk verktøy. EØS-midlene er rettet inn mot områder som er sentrale for utviklingen i partnerlandene men også mot områder hvor Norge har interesser og kompetanse. En jobb her gir deg en unik innsikt i deler av norsk utenrikspolitikk vis a vis 15 EU-land.  

Du vil dermed jobbe internasjonalt - men med en fot i Norge. Norge betaler 97 % av pengene (Island og Liechtenstein står for resten) og norsk UD er sterkt involvert både via en egen fagseksjon hjemme og via ambassadene i partnerlandene. I tillegg er 23 norske fagetater og direktorater med på utviklingen og gjennomføringen av programmene. Men, mens de strategiske føringene kommer fra de tre giverlandene vil du også jobbe tett opp mot utrolig mange flinke folk i de 15 partnerlandene. Vi samarbeider også tett med Council of Europe og Transparency International. 

Å jobbe her vil også gi deg en solid forståelse for offentlig politikk i Norge så vel som i andre europeiske land. Da tenker jeg særlig på rammen vi operer innenfor, men også på samfunnsansvarsbiten. Vi skal gi et ærlig bilde av EØS-midlene. Dette er skattebetalernes penger og vi skal gi en nyansert fremstilling. Pengene skal forvaltes med gjennomsiktighet på alle plan - også i kommunikasjonen.

I tillegg er kontoret i seg selv internasjonalt. Siden du vil jobbe opp mot 18 land er arbeidsspråket naturlig nok engelsk. Halvparten av de ansatte er imidlertid norske og det blir en del norsk i korridorene. I tillegg vil du høre bl.a. polsk, ungarsk, fransk, italiensk og slovakisk. Kontoret teller i dag 57 personer og 15 nasjonaliteter. Med folk fra hele Europa som kolleger, som ofte reiser på møter eller «hjem» til partnerlandene, blir det også mange spennende diskusjoner om politikk, kultur og samfunnsforhold.

Når du sitter i Brussel sitter du i smørøyet for europeisk politikk.

Jeg håper du søker. 

Kommunikasjon er ikke ditt felt? Vi har også fem andre ledige stillinger du kan søke på.

 
Støre understreket i en redegjørelse til Stortinget 8. mai det stadig tettere samarbeidet Norge har med de baltiske og sentraleuropeiske landene. Uken etter var han i Brussel, hvor han sa det samme i et møte med meg og mine kolleger. Bakhodet mitt til venstre.

Dette skrivebordet kan bli ditt og det kan du, som meg, ha i maksimalt en 6-års periode (EFTA, som FMO er administrativt knyttet til, gir to runder med 3-års kontrakter). Får du jobben vil du starte 1. november og slik overlappe med meg i to måneder.

Begge bilder: Gunn Benjaminsen

- IT og Internett for estere er nå like vanlig som brød på bordet.

Dette sitatet er hentet fra intervjuet jeg gjorde med Keit Pentus, Estlands miljøvernminister. Onsdag til søndag sist uke var jeg i Tallinn og i fremtiden.

Alle bilder: Christophe Vander Eecken

Jeg var der sammen med en kameramann, en lydmann og en fotograf for å lage en kort film om den estiske satsingen på grønn IKT i samarbeid med Norge under EØS-midlene. Estland er verdensledende innen IT. Neste stopp er å bruke smarte informasjons- og kommunikasjonsteknologiløsninger til å gjøre andre samfunnsområder grønnere.

Fem dager i Estland hvor jeg gikk rundt og nærmest gapte.

Esterne oppfant Skype, var først ute i verden med elektronisk stemmegivning til parlamentsvalg, regjeringsmøter foregår papirløst, 42 offentlige tjenester er tilgjengelige elektronisk og fra 2014 vil Estland forsvare ethvert EU-land som blir utsatt for et cyberangrep.

Keit Pentus kaller utviklingen fra 1991 til i dag en IT-revolusjon. Da landet ble uavhengig etter 51 år med sovjetisk okkupasjon startet esterne programmet 'tigerspranget'. Alle landets skoler fikk nye PCer og programmering kom på timeplanen. På det tidspunktet hadde kun halvparten av befolkningen telefon. I dag er de fleste husstander koblet opp til internett.

Estland er mindre enn Finnmark i utstrekning og befolkningen på 1,4 millioner tilsvarer Østfold, Akershus og Oslo. Da gjelder det å bruke folk effektivt.

Som miljøvernminister Pentus (over) sa: 

- Internett har spart oss utrolig store mengder tid og ressurser. Fremfor alt folks tid, som jo er den mest verdifulle ressursen.

Kristiina Kitisk (bildet under og min makker i filmprosjektet på estisk side) i finansdepartementet forklarte utviklingen med banankøer. 

- Vanligvis så vil vi gjøre ting kjapt. Kanskje fordi at under Sovjetunionen var det ikke så mye du kunne kjøpe i butikkene. De solgte kanskje bare brød og syltetøy og ikke noe mer. Til og med bananer var en luksusvare, så når folk fant ut at det var bananer i butikken så stormet de i vei. Det var så utrolig lange køer. Så jeg tror at etter den tiden, så vil ikke esterne stå mer i kø. Hvis det er flere enn tre personer i kø blir en ester satt ut: "Herregud, hvorfor har ikke noen utviklet en slags IKT løsning for dette?!?"

For mens jeg var i Estland var jeg den litt rare. Hun fra år 1950 som syntes alt var sci-fi. Som Martin Miido, presseansvarlig i det estiske økonomidepartementet sa, det er i grunn morsomt å gå rundt i byen med deg for du legger merke til så mye som jeg ikke tenker over. For i Estland kan du putte e- foran det meste og folk tar tjenestene for gitt.

Internett ses på som en menneskerettighet, sa Ülle Lobjakas ved det estiske finansdepartementet da vi først diskuterte muligheten for filmen. Og i grunn er det gratis trådløst nettverk overalt som er mest imponerende. Flere av IT-løsningene finnes også i andre land, men med gratis WiFi eller sterkt subsidiert nettilgang overalt er løsningene også noe folk bruker.

Banktjenester på nett er vi alle vant til. Men esterne kan også signere dokumenter elektronisk. De slipper å printe ut dokumentet, signere det, scanne det, sende det tilbake til PCen, gi det et forståelig navn på nytt og deretter sende det videre til relevant person. I Estland setter de inn ID-kortet i laptopen og signerer dokumentet med et klikk.

Det digitale ID-kortet, et enkelt plastikkort som du bruker sammen med en kode, er det som binder sammen alle de elektroniske tjenestene. Leger skriver ut resepter elektronisk og du henter dem på apoteket ved å vise frem ID-kortet. Kortet fungerer også som bibliotekskort, du kan fylle på penger og bruke det som busskort, du bruker det også når du stemmer,  sjekker barnas lekser, ordner med skatten eller bestiller nytt pass på nett. De som likevel synes étt kort er étt kort for mye å holde rede på kan legge en ID-chip inn på simkortet og bruke mobilen i stedet.

E-politiet sjekker e-billetten.

ID-kortet er også bibliotekskortet.


Ikke så mye brukt, men fordi vi kunne så betalte vi kaffen med sms.

Mye informasjon samlet på ett sted. Men esterne jeg snakket med er sikre på at informasjonen er trygg. ID-kortet fungerer kun med kode og det gir dem også tilgang til myndighetenes oversiktsside om den enkelte på nett. Her kan de se hva myndighetene vet om dem og også hvem som til enhver tid har logget seg inn for å se på informasjonen.

Martin fortalte meg at hans foretrukne e-løsning er å stemme fra sofaen.

- Når jeg skal stemme, så våkner jeg, henter PCen, setter meg i sofaen og velger min favorittkandidat.

 Ombestemmer han seg kan han forhåndsstemme igjen dagen etter.

 - Ja, det er et sikkerhetsspørsmål. For du vet ikke om det er noen ved siden av den som stemmer som sier hvem han eller hun skal stemme på. Så du kan også stemme neste dag på den du virkelig liker.

 Men et eller annet aber må det jo være.

 - Men hva med gamle folk? spurte jeg og tenkte at nå, nå har jeg dere superdigitale estere.

Dette landet styres nemlig av 30- og 40-åringer. 'Vinnergenerasjonen' kalles de i Estland. Etter kommunismens fall var det behov for folk som kunne engelsk og markedsøkonomi. Unge estere gikk rett inn i ledende stillinger i privat og offentlig sektor. Stigen er ikke helt dratt opp, men den vanlige rotasjonen i et samfunn finnes ikke. For gjengen på topp vil ikke gå av med pensjon om 10 år, men om 30 år.

Men selvfølgelig:

- Det går folk rundt og hjelper eldre mennesker med å stemme.

Martin holdt frem iphonen og scrollet.

- Se her, og klikk!

Takket være at vi glemte å betale for parkeringen med mobilen (e-parking), fikk vi også filmet en grønn IKT-løsning i praksis. Rett og slett en elektronisk parkeringsbot. 

Tallinn er overraskende ren. Selvfølgelig er det et par tusen smartphones med i bildet. Frivillige går ut og tar bilde av søppel de ser og geokoder dette, og deretter plotter folk inn hvor de skal gå og rydde en gitt dag i mai slik at ingen andre som vil rydde får bomtur. I år deltok 20,000 mennesker, i fjor 50,000.

Og har du scrollet helt ned hit: her er et bilde kun av meg fordi jeg har bursdag i dag!

Jeg har fått meg jobb. Førti minutter inn i introduksjonen til en av avdelingene, så daglig leder på meg.

- Viktigst av alt, sa han, løper du? 

Det gjør jeg og dermed fikk jeg løpstrøye, -bukse og -jakke og en tredjeetappe på gårsdagens Holmenkollstafett. Jeg er en knapp uke inn i jobben som ansvarlig for samfunnsansvar i REMA 1000 AS og stafettlaget i 6. etasje på Ensjø har ønsket meg varmt velkommen. Et lag som hadde et eneste mål i går.

Å slå ICA.

Vi skulle møtes før start i i Frognerparken. (Jeg har vært så lenge i utlandet at jeg faktisk dobbeltsjekket at Frognerparken og Vigelandsparken var den samme). På vei til parken møtte jeg en smilende Rimi-løper. - Lykke til, ropte jeg og mente det. Rimi er ikke ICA. Trodde jeg. (Men, i etterkant har jeg blitt fortalt at Rimi er ICAs store satsningsområde).

- Heia alle utenom DNB, ropte to andre jeg passerte.

At Holmenkollstafetten ikke er én stafett, men hundrevis ble enda tydeligere i vekslingsfeltet. Ingen har ambisjoner om å vinne, men alle har ambisjoner om å vinne over noen. Mens jeg gledet meg over at personen med tydelig hold i siden satte fart opp Kirkeveien, kjente jeg konkurranseinstinktet da jeg rett etterpå fikk mistanke om at personen bak han igjen var ICA.

Jeg skal ikke skryte på meg at jeg hadde andre tanker enn «LØØØØØØP!!!» mens jeg løp. I etterkant har jeg smilt litt av tanken jeg hadde på forhånd om å løpe med raske steg og slå alle. Realiteten ble seige lår på oppløpssiden. Ifølge statistikken løp jeg forbi tre personer..

Men det holdt. Jeg gav fra meg pinnen med ICA bak meg.

Uke to på jobb i REMA 1000 kan også bli fin.

Jeg har alltid sett på vinens verden som elitistisk. Det var før jeg var på besøk hos Jacky Royer.

- Dette er ærlige viner. Enkle, gode viner.

Peisen knitrer bak bordet vi sitter ved. Jeg tenker jeg er malplassert. Her skulle det sittet noen som virkelig kan vin. Dette er vinmakernes versjon av en Michelinstjerneinspektør. Jacky blindtester vin for den franske vinbibelen Guide Hachette de Vins. Han er også gift med niesen til min samboers onkel. Derav invitasjonen til å sitte hjemme hos ham og drikke vin.

På bordet står det tre vinflasker. Viner som Jacky selger. Men kun til folk han liker, forteller han. Årlig selger han fem-seks-sju tusen flasker vin. Han vet ikke helt hvor mange og det er heller ikke så viktig. Vinen lager han for å føle den. Han smiler. - Dette er min dansepartner.

Som en eldre vin har denne teksten blitt mattere enn Jacky.

- Det er som å snakke med en karusell, sier min lattermilde tolk og samboer.

- Ja, få med deg at jeg ikke snakker engelsk. Dette er oversatt, sier Jacky.

Vi mister en del av sjarmen hans og de poetiske vendingene i oversettelsen fra fransk til engelsk til norsk. Men, når han svarer er lite av det han sier som forventet. Svarene hans og samtalen vår bør derfor deles.

- Hva kjennetegner en god vin?

- Hvis du liker vinen, så er den god. Det er personen som drikker vinen som bestemmer om den er en god vin, sier tolken min mens Jacky snakker ufortrødent videre.

- Jeg pleier å svare med et spørsmål. Hva liker du? Liker du at vinen er frisk, fet, robust, streng, blomstrete [friands, frais, gras, charpentés, austères, fleuris]? Ta utgangspunkt i det og deretter utvikler du din egen interesse. Du sier du er norsk? Selv jeg måtte jobbe opp smaken. Jeg er født ved grensen mot Sveits. Der gror det trær og ikke vin.

- Du leter etter smaken. Den kommer ikke til deg. Vinsmaking må læres. Når du vet hva du liker, prøver du mer. Du øver opp smaksløkene på ung vin og så utvikler du dem videre med eldre vin.

Som en vinekspertene til Guide Hachette de Vins deltar Jacky i 12 runder med blindsmaking av Bourgognevin hvert år. 7000 vin testes - hver smakes og bedømmes av tre personer. Når Jacky forklarer vin bruker han fire forskjellige variabler: terroir, druetype, år og vinmakeren.

- Disse samspiller og gjør hver vin unik.

Jacky skjenker mer hvitvin. En god vin trenger tydeligvis ikke være dyr. Denne flasken koster 12 euro (95 kroner).

- Hvitvin må drikkes ung og frisk. Det finnes noen gode som kan vare. Men, en rødvin som er 12-15 år? Du vil se, sier tolken. Han stopper opp. Så gliser han.

- Du vil se hva han vil finne til oss. Han vil at vi skal bli med.

Nede i Jackys vinkjeller gjør min fransk-engelske samboer store øyne. Oppmuntret av den norske turisten som ivrig knipser bilder etterhvert som støvete flasker kommer frem i lyset viser Jacky frem en 20 år gammel vin.

- Jeg husker dagen jeg la denne inn i kjelleren som om det var i går. C'et tres spécial, sier han og snur seg rundt og peker på en bråte Magnumflasker. Femten Magnumflasker for hvert av årene de tre barnebarna ble født.

- Dette...dette er utpressing, utbryter Jacky lattermildt.

- De må komme hit og drikke vinen.

- Så, når folk kommer på besøk, åpner jeg hva enn de vil ha, sier han og tar med seg 1992-flasken ut av kjelleren.

Tilbake på kjøkkenet skjenker Jacky opp glassene våre. Han hever sitt.

- Regard. Den er rund. Fortsatt livlig. Og se på fargen, drakten, kjolen. Den er ikke brun-oransje på fargen som eldre vin ofte er. Den har fortsatt litt fiolett skjær. Alors.

Vi skal gjennom to etapper med nesen.

- Lukt uten å rotere vinen i glasset, sier Jacky. - Hva får dere?

- Lakris, svarer vi.

Jacky smiler og ber oss legge til luft i vinen ved å snurre den rundt i glasset.

- La oss se hvordan den oppfører seg. For vinen vil endre seg. Når du smaker en vin, må du bruke god tid. Den er ikke den samme fra start til slutt. Det er forskjellige steg. Hvis du drikker den for kjapt, mister du smak. Men hvis du gir vinen for mye luft for fort, kan du også trå feil...

Han har nesen dypt nede i glasset.

- Ummm, lær. Men ikke bare lær, men pels.

Eh oui. Bien. Alors. Han prater uten stopp. Entusiasmen er smittende.

Alle rundt bordet ler. Det er som å se en utenlandsk film hvor tekstingen ikke er synkronisert med leppene.

- Hva sa han? sier jeg.

- Folk spør ofte hvor lenge en vin vil vare. Svaret på spørsmålet er et annet spørsmål. Hva liker du? Hvis du liker vin som dette, som er utviklet og med stor kompleksitet, som har parfyme fra jorden, sopp, treaktig, liker du dette eller foretrekker du primære parfymer, som solbær eller frukt eller... Den engelske tolken min leter etter ordet: - Spark!

- Det herlige med vin er at ingenting er skrevet, fortsetter Jacky.

Resten får jeg via tolken:

- Han er skeptisk til folk som mener de kan alt om vin. Han holdt en gang et innlegg for det lokale vinrådet i Bourgogne og sa nettopp det. Folk i salen klappet i enighet.

Tolken trekker kjapt pusten. Han må snakke raskt for å holde tritt.

- Vinens verden er overraskende diplomatisk?

Jacky nikker mens han får oversettelsen.

- Nettopp. Alt avhenger av deg. Til syvende og sist er det du som bestemmer. Jeg liker ikke å si at en vin er slik eller slik. Eller hvilke som går med mat og ikke. Du kan gi noen åpenbare forslag, men det handler om balanse. Vinen skal ikke slå ihjel maten, eller maten slå ihjel vinen.

Jacky hviler rødvinsglasset i håndflaten. Han nikker mot glasset.

- Jeg foretrekker å servere rødvin litt frisk. Så kan du varme den opp selv og den varmes opp fort. Denne for eksempel var i kjelleren for ti minutter siden og nå drikker vi den. Hvis vinen drikkes for varm, 20 grader, så vil den sterkeste lukten være alkohol. Du taper masse smak, eleganse, om du drikker den for varm. Det er bedre å drikke den litt kaldere og bruke tid på å nyte den.

- Hva synes du om å åpne flasken og la den stå lenge før du drikker den?

Jacky er taus. Men kun fordi han ruller en slurk 1992 rundt i munnen. Langsomt. Dette er slik vin skal nytes, tenker jeg. Han smiler tilbake.

- Det er veldig få ting man ikke skal gjøre. En av de tingene er å dekantere gamle viner. Kun unge. No, no, no. Du mister utrolig mye om du gjør det med gamle viner. Det er en stor feil.

- Se på denne vinen, sier han og holder flasken opp på skrå.

- Den bør serveres i samme posisjon som den var lagret i. Så på skrå. Det er så mye bunnfall i denne at om du begynner å dekantere den vil det gå i oppløsning og gå inn i vinen.

 - Det er motsatt av hva jeg har blitt fortalt, sier tolken til meg.

- Yeah, sier jeg. (Jeg aner ikke hvorfor).

Jacky fortsetter.

- Unge viner, absolutt. Men, gamle viner må du behandle med stor forsiktighet.

Jacky senker stemmen og smiler.

- Som en eldre dame, hvisker han lattermildt.

Han rister lett på hodet og blunker til meg: - Vin får folk til å snakke mye.

Årets raskeste bytte av identitet skjedde da jeg takset inn på Gardermoen 17. mars. Jeg gikk ombord i flyet etter et fantastisk sabbatsår og landet som arbeidsledig.

Mine ni måneder i Brasil var drømmen som jeg turte å oppfylle. Jeg gav meg selv muligheten til å oppleve et land som oppfyller klisjeer over hele fjølen, både sosiale, økonomiske og politiske. Jeg lærte et nytt språk, reiste over store deler av landet og konstaterte at jeg ikke kan surfe en gang for alle. Gode måneder med selvrealisering - som det heter så pent.

Da jeg stod på Gardermoen denne lørdagen i mars var det nær tre år siden jeg hadde bodd og jobbet i Norge. Norge føltes nytt. Det var også nytt å svare "jobbsøkende/arbeidsledig" når folk spurte hva jeg gjorde på.

«- Hva gjør du på?» er small-talk i Norge. Et ofte brukt inngangsspørsmål til en samtale som kan gi de som treffes for første gang noe å prate om. Men det var først da jeg stod tilbake uten et svar at jeg la merke til hyppigheten. For det var nemlig ikke kun folk jeg traff som lurte. Også treningssenteret ville gjerne vite yrket mitt. Det gjorde også fastlegen og tannlegen. Jeg skrev N/A på innmeldingsskjema. Not applicable.

Og i andre land er det nettopp det. For noen år tilbake bodde jeg i USA og lærte meg raskt av med å stille slike direkte personlige spørsmål. Mulig dette kun holder som en miljøundersøkelse, men det er blitt gitt ut sosiologiske bøker på norske forlag på tynnere grunnlag. Spørsmålet er ikke uhøflig i seg selv, det er relasjonen mellom den som spør og den som blir spurt som avgjør om det er akseptabelt. Det kan gjerne komme inn senere i samtalen, men ikke som et åpningsspørsmål. Dét er et sosialt overtramp som generelt blir ansett som uhøflig.

Jeg var heldig og unngikk en lengre periode som jobbsøkende. Men, de fem ukene gav tid til refleksjon. Det fikk meg til å tenke på de som er i lengre jobbsøkerprosesser. I en gruppe hvor flere nye møttes ble det ofte til at vi kun pratet om hverandres jobber. Man er med andre ord litt på sidelinjen om man ikke jobber. Samtalen stoppet nemlig ofte opp etter at jeg hadde svart at jeg var jobbsøkende. Jeg hadde gitt den jeg pratet med en potensiell snubletråd og ikke starten på den enkle samtalen om kontoret og kaffemaskinen. - Eeeehh, men hvordan var det i Brasil, da?

Unnvikelsen er ikke så overraskende. Få vil stille spørsmål til en ukjent om en eventuell frustrerende og lang jobbsøkerprosess. Det er også naturlig å ville plassere dem vi møter sosialt, og jobbvalg er en god indikator på interesser, utdanningsvalg og ambisjoner.

Men, du er ikke stillingen din. Jeg takket for meg som personlig rådgiver til OSSEs Høykommissær for nasjonale minoriteter i Haag for å ta på meg studenthatten i Brasil. I løpet av studietiden i Oslo var jeg oppvasker i Stortingets kantine. Noen år senere kom jeg tilbake og jobbet på Stortingets internasjonale sekretariat. Mens min far har en vase som takk for 30 år i Vindafjord kommune stående i et skap, har jeg de siste sju årene hatt fire stillinger i fire land. De fleste av mine venner skifter også stilling eller arbeidsgiver etter noen år for å lære mer. Vi har et samfunn hvor stadig flere hyppig skifter jobb.
 
En venn av Kari i Brussel (hvor businesskort og spørsmålet om hva man gjør er enda mer vanlig enn i Oslo) fant sin egen løsning da han var arbeidsledig. For å kunne være med i en førstesamtale i en gruppe, en samtale som vanligvis ville handlet om jobb, var det rett og slett om å gjøre og kuppe den: - Hva liker dere å gjøre på fritiden? Mange ble litt forfjamset. Men samtalene ble ofte mye morsommere. Jeg vil også gjerne heller høre hva for noe gøy folk finner på i fritiden.

Og med ulike roller over de siste årene er det lett å ta til seg hva en tidligere arbeidsgiver sa til meg: - Husk, jobben kommer ikke i begravelsen din.

Du er fortsatt du. Både i og utenfor arbeidslivet.

Kontrastene er store i Brasil. Minutter etter dette bildet ble tatt, og få dager før hjemreise, fikk jeg den obligatoriske ranshistorien fra Rio de Janeiro.

Belgia er motstrebende blitt mitt hjem. Bisart til tider, ja, men det er ikke eksotisk lenger (så eksotisk som Belgia kan bli). Startfasen i et nytt land er et eventyr. Inntrykkene florerer. I løpet av de siste seks årene har jeg imidlertid jobbet meg gjennom Pandoras eske. Belgia er ikke like skinnende nytt og jeg har begynt å stille meg selv spørsmål om hvorfor jeg velger dette livet. 

Expat-influensa er utbredt. En emosjonell influensa som ofte varer lenger enn en vanlig influensa, med perioder av nedstemthet, tristhet og frustrasjon. Det tar en stund å bli kjent med sitt nye land og bygge opp vennskap som kan dempe hjemlengselen. Derfor er expatbyer som Brussel ekstra kinkige. Med jevne mellomrom - gjerne to årsintervaller - rykker man tilbake til start med en ny dose expat-influensa når venner runder av sine korte kontrakter og drar hjem til Oslo, Warszawa eller Madrid. Det midlertidige preget i Brussel forsterker tendensen; også folk med lengre kontrakter takker for seg tidlig. Det er selvfølgelig spennende å treffe nye mennesker, men savnet etter venner og familie hjemme forsterkes for hver ny runde med å bygge opp vennegjengen i Brussel.

Det kalles 'home sickness' på engelsk, men for de fleste er uttrykket 'people sickness' mer dekkende. For det er det som ofte stikker i magen når jeg lander på Zaventem flyplass etter en tur hjem til Norge og hører flamsk skurre over høyttalerne. Hva er det jeg holder på med? tenker jeg mens jeg går gjennom den to kilometer lange labyrinten for å finne utgangen (som for meg har blitt bildet på kronglete Belgia). Jeg lever livet mitt langt borte fra mennesker som er viktige for meg og jeg har lært meg å takle det savnet. Spørsmålene kommer derfor hver gang jeg vandrer gjennom Zaventem: Hvorfor orker jeg dette savnet i utgangspunktet? Hva gjør jeg i dette landet? 

På telefonen hjem. Foto: Dominic Robinson 

- Alle franske kjøkkensjefer har sin egen guacamoleoppskrift. Bruke tabasco? Hvorfor skal man ødelegge god mat med tull? 

Jeg er på kjøkkenet til Cédric Burtin i restauranten L'Amaryllis i Saint Remy i Bourgogne. For fem år siden fikk han sin Michelin-stjerne. Han var 25 år og Frankrikes yngste kjøkkensjef.

- Hvordan feirer man en slik?

- Du mener etter at jeg hadde drukket?

Han ler.

Folk ringte ikke lenger for å reservere. De ringte for å spørre om når de kunne reservere. Cédric benyttet muligheten til å utvide. Han gikk fra tre personer til ni personer på kjøkkenet.

Livet som stjernekokk i Frankrike er tøft. Opp klokken seks og i seng etter midnatt. Hver måned er 1300 personer innom restauranten. Mellom halv fire og sju er det riktignok ingen gjester i restauranten. Den tiden bruker Cédric til å tenke ut menyen som han endrer hver sjette uke. 

- Jeg følger sesongene, men inspirasjonen får jeg ved å tegne. Jeg tegner fargene og formene før jeg tenker ut hvilke produkter som skal være med.

- Men, hvordan unngår du at soufléen faller ned?

Franskmenn har mange dilemma. De fire eldre franske damene som også er med på kurset har snakket om soufflé i en halvtime. Nå vil de ha ekspertsvaret. Trikset er visstnok eggehvitepulver. Men det setter smak og bør kun brukes i nødstilfeller. Cédric sier han kan få en soufflé til å holde seg oppe i åtte minutter.

Røykere er kinkige.

- Hver uke må jeg lage soufléer om igjen fordi kundene ikke lenger er ved bordet, men har tatt seg en tur ut for en røyk.

Regn påvirker også soufléen. Det bøtter ned med regn ute. Jeg gav opp min soufflé på trinn to.

Men, da jeg hadde smakt guacamolen og potetstappen var jeg klar til å leve på det resten av livet.

Heldigvis er de også rettene med en normal ingrediensliste og en forholdsvis enkel fremgangsmåte. Her er derfor oppskriftene. Dette er for bra til å ikke deles!

(Cédric gav meg også lov til å dele de andre oppskriftene. Men, de kommer dessverre ikke med forklaringer. Der er du på egenhånd.)

Le Saumon en tartare et guacamole d'avocat / Laksetartar med guacamole

Nok til 4 personer

400 g laks
3 avokadoer
1 mango
2 auberginer
1 sjalottløk
gressløk
½ boks crème fraiche (5 dl)
olivenolje
1 sitron 

Lag først guacamolen. Bland avokado, salt, pepper, crème fraiche og sitron i miksmaster. (Sitronsaften er ikke for  smakens skyld, men for å unngå at det blir svart). Rør inn finhakket mango (4 mm).

Forbered laksetartaren. Kutt laks i småbiter. Finhakk sjaløttløk og gressløk. Bland sammen og tilsett olivenolje.

Kutt aubergin i 1/2 cm tykke skiver. Stek disse i olivenolje (ikke for kaldt; da trekker de inn all oljen, og ikke for varmt; da blir de brune) og legg dem på tørkepapir så oljen trekker ut.

Finn fatet du vil presentere det på. Dander ved å dele to til tre skiver aubergin i halvdeler og legg de i bunnen av en firkantet form. Legg litt laksetartar over dette og la det være igjen en cm på topp til avokadomiksen. Sett det kaldt. Ta av rammen rett før du skal servere. Er du fransk legger du en liten spiselig blomst på toppen.

Mousseline de pomme de terre a l'huile de noisette / Potetstappe

Nok til 4 personer

1 kg poteter (de fleste typer vil være ok)
300 g smør
5 cl fløte
Havsalt og vanlig salt
Nøtteolje

Glemt alt du har lært om poteter. Største feilen folk gjør er visstnok å dele potetene for at de skal koke raskere. Steaming er også feil. Hele poenget er å trekke vannet ut av potetene. Da kommer smaken frem.

Legg et tykt lag havsalt i bunnen av en langpanne (dette kan du bruke igjen en annen gang). Legg uvaskede, hele poteter på toppen (hvis du vasker dem, må du tørke dem igjen etterpå). Bak i ovnen i 40 min på 180 grader. De er ferdige når en kniv går rett gjennom en potet.

Med en gang potetene er ute av ovnen sikter du dem. Jepp. Du deler hver potet i to, tar kjøttsiden ned mot sikten og moser den gjennom de små hullene ved å skyve den frem og tilbake ved hjelp av en slikkepott. (Takket være saltet er skinnet helt tørt og du slipper å skrelle potetene for å unngå at skrellet kommer i stappen.) Magisk.

Deretter rører du langsomt inn smør og krem med en treskje. Aldri visp.

Tilsett litt salt og nøtteolje. Pepper er ikke lov.

Som du vil se av bildene har franskmenn en litt annen ide om porsjoner. Om du tenker å spise mer enn et barneglass stappe er det ok å vite at man kan redusere smørmengden til noen skjeer.    

Le Pigeon de la maison Michel entierement desosser, farcie au foie gras / Stekt due

Ok, lykke til med denne. Det er retten som går med potetmosen.

Nok til 4 personer

4 duer
200 g foie gras

Brenn av alle fjær som måtte være igjen. Skjær i duen. Gjør det så dårlig at en fransk chef kommer for å redde retten. Tilsett en remse foie gras i midten av fileten og brett delene over hverandre. Surr sammen med hyssing.

Lag en saus av hva du skar av duen når du fileterte den (ikke innmat, hodet og føttene). Tilsett gulerot, sopp, løk og la dette frese en stund i smør. Tilsett litt billig hvitvin for å få med deg alt som er i bunnen av kasserollen. Tilsett vann. Glem salt og ikke tilsett buljong. Tilsett derimot litt mangoeddik. (Bruk alltid litt eddik (balsamico er fin for de fleste) i sauser. Da blir de ikke så tunge og søte.)

Stek duene i en blanding av smør og olivenolje. Legg de med skinnsiden ned slik at du farger skinnet. Deretter baker du duene i ovnen.

Le soufflé chaud au caramel / Karamellsoufflé

Nok til 4 personer

40 g pekannøtter
20 g sukker
50 cl melk
100 g sukker
2 egg
40 g mel
4 eggeplommer
240 g eggehviter
70 g sukker

Her var det mye som skjedde. Fort. Jeg tror det er tryggest at jeg ikke forklarer noe som helst. 

Sist påske introduserte min halvt franske samboer meg til Bourgognes snegler. Denne påsken introduserte han meg til verdenskjente vindistrikt. Betydelig mer lovende.

I alle franske vinregioner er det dratt opp vinruter, som vil ta deg til de mest prestisjefylte vingårdene og de vakreste landsbyene. I dag fulgte vi vinruten Route des Grands Crus i nordre Bourgogne.

Den strekker seg som et postkort fra Dijon til Santenay. Smale veier binder sammen søvnige vinlandsbyer bestående av gamle stenhus, kirker og gjerne et middelalderslott for virkelig å gni det inn. Mellom de små landsbyene kjører du gjennom et landskap av vinmarker, kun brutt opp i ny og ne av steingarder, gressmarker og knallgule rapsåkrer.

Det koster i utgangspunktet ingenting å følge en vinrute. Men, når du banker på hos en vinbonde som tilbyr vinsmaking og -salg er det selvfølgelig under antakelsen om at du skal kjøpe med deg endel flasker. Det er riktignok ikke noe minimum, men det vil nok bli godt pinlig om du velger å ikke kjøpe noe.

En gang i året vil imidlertid de fleste landsbyer arrangere en helg med åpen vinsmaking. Denne helgen er det de 15 vinprodusentene i landsbyen Monthelie som trekker frem sine rødviner laget på druesorten pinot noir og hvitvin på chardonnay. Monthelie er den ukjente naboen til prestisjefulle Pommard og Volnay (rødviner) og Mercau (hvitvin) og må vanligvis finne seg i å stå i skyggen av sine berømte nabolandsbyer.

Men i dag vil 2000 personer komme innom Monthelie. De vil kjøpe et vinglass for seks euro og ta det med seg rundt i landsbyen for å smake seg gjennom alle fatene. Produsentene håper selvfølgelig fortsatt at de vil kjøpe med seg endel vin, men det sosiale presset er vesentlig mindre.

Sebastien Deschamps er den første som tar imot oss. Familiebedriften ble startet av hans bestefar. Sebastien produserer 20,000 flasker i året og er en av de 4000 småprodusentene i Bourgogne som har beskjedne 7,5 hektar vinmark i gjennomsnitt. De står for 25% av all Bourgognevin. 250 større vinprodusenter ('les maisons de negoce') leverer 55%, mens 17 større vinhus kjøper inn druer fra druedyrkere uten utstyr og produserer de resterende 15%.   

Jeg nipper til en Monthelie 2010.

- Bon, sier jeg.

Sebastien skjenker mer vin. Denne gang en Monthelie 1er cru "Les Clous" 2010.

- Très bon, sier jeg.

En tredje flaske kommer opp. Om jeg vil prøve en Monthelie 1er cru "Champs Fulliot" 2008?

- Formidable, sier jeg. Sebastien rister på hodet. Ikke enda. Om to år er denne visstnok god.

Klokken er kun ti. Foreløpig er det få folk her og Sebastien tar seg tid til å svare på mine naive spørsmål som er blottet for vinkunnskap.

- Hvor har du vinen din? I kjelleren under her?, sier jeg og tapper lett med foten på sementgulvet.

Sebastien ler. - Vil du se?

Den vakre vinkjelleren varmer et turisthjerte. Den er lav og mørk, og stabler på stabler med vinflasker avløses kun av lange rader vintønner. Store flekker hvitt mugg klistrer seg til deler av veggen.

- Samme som på osten, ler Sebastien.

- Hvor lenge oppbevarer du vinen her?

- Så kort tid som mulig. Han blunker til meg. Ett år på vinfat, ett år på flaske.

Senere. Vi har gått ti meter ned den bratte gaten og er hos Domaine Eric Boussey. På  bordet står det ti identiske flasker. Hvilken jeg vil smake? Jeg peker på nummer to fra høyre.

-  Aaah, sier de rundt meg.

Jeg nikker og later som at jeg visste at jeg valgte en flott en. Volnay 1er cru "Taillepied" 2010.

- Er den bra?, hvisker jeg til samboeren min.

- En av de mest prestisjefulle i verden, hvisker han tilbake.

Jeg blir foreslått å heller starte med to primer cru Monthelie fra 2010 dyrket på ulike steder i landsbyen ("Les Riottes" og "Clou des Chênes") og så bygge det hele opp til vinen fra Volnay. Forskjellen i prestisje og smak mellom de tre er visstnok 200 og 500 meter.

Jeg er på mitt sjuende vinglass. Riktignok med kun 1,5 cm i hvert. Men klokka er elleve. Samboeren min drikker ikke lenger. Han kjører. Og spytter. Jeg er norsk. Jeg spytter ikke. Men Pommard 2009 spytter ingen.

- Extraordinaire, sier jeg på gefylen etter å ha drukket den.

En vin som krever mer, sier de rundt meg. Gi den fem til seks år. Da har den mistet noe tannin og blitt noe rundere. Eventuelt kan man drikke den nå med rødt kjøtt.

Klokken er halv tolv, og jeg har lært at vin fra Borgougne smaker fra området hvor den ble dyrket. Ikke som i landsbyen hvor den ble dyrket - men som i den bittelille flekken hvor druene slikket sol.

I den mest gunstige skråningen, med mest sol og best drenering, dyrkes grand cru. Deretter bærer det nedover skråningen til premier cru og helt nede på flat mark finner man resten av vinmarkene. I volum utgjør Bourgogne kun 3% av all fransk vin - og av denne prosentandelen er 2% grand cru og 10% primer cru. Sjelden vare.

De magiske ordene er kanskje primer cru og grand cru. Men, vininteresserte er store diplomater. At noe er laget på druer fra de beste vinmarkene betyr ikke at sluttproduktet er det beste. Klassifiseringen gjelder vinområdet, ikke vinen.

Da er det greitt av feiling og prøving frem til favoritten er en behagelig øvelse. Det er ikke snakk om hvilken vin som er den beste - men hvilken du foretrekker.

Skål!

Vi fulgte ruten: Givry, Rully, Chagney, Santenay, Chasagne-Montrachet, Puligny-Montrachet, Meursault, Monthelie (åpen vinsmaking i helgen), Volnay, Pommard, Beaune, Pernand-Verglesses, før vi droppet endel landsbyer og kjørte rett til Nuits-Saint-Georges (åpen vinsmaking i helgen).

I dag holdt jeg et foredrag om EØS-midlene for en gruppe fra Universitetet i Bergen. En kollega bad meg steppe inn i hans sted på kort varsel og foreslo en generell presentasjon. Men, da jeg kikket på deltakerlisten for studieturen til Brussel blinket titlene på PC-skjermen. Kreftforskere og leger.

Hvis det noensinne var en gruppe som burde få en skreddersydd presentasjon var det denne. Jeg hadde i all fall ingen planer om å kaste bort tiden til folk som i stedet for å høre på meg kunne behandlet kreftpasienter eller for den saks skyld bidratt til en ny kreftmedisin. Jeg satt derfor heller utover kvelden i går og laget en presentasjon om kreftinnsatsen under EØS-midlene og hvordan norske sykehus og forskningsinstitusjoner kan delta i partnerskapsprosjekter.

3 millioner mennesker får en kreftdiagnose hvert år i EU. Litauen er blant de landene i EU med høyest forekomst av kreft. På grunn av mangel på nødvendig utstyr og kapasitet blir også halvparten av alle ondartede kreftsvulster fanget opp i sene stadier. I forrige periode av EØS-midlene valgte derfor Litauen å fokusere pengene på et nasjonalt løft innen kreftforebygging, -behandling, og -forskning.

Flott. Jeg hadde informasjonen klar. Jeg skulle til og med vise film:

Men, jeg var kun nesten klar. For der jeg vanligvis ville kuttet alt av terminologi var det plutselig den som var sentral. Å snakke overordnet om opprustning av laboratorieutstyr og utvikling av nye diagnosemetoder hjelper lite når publikum snakker kreftens og forskningens stammespråk. Jeg innså at 'ekspertstatusen' min var borte. Jeg skulle inn og snakke til en gruppe som kjente temaet mye bedre enn meg selv.

Det hele fikk meg til å tenke tilbake på når jeg først startet å holde foredrag. Da jeg i en alder av 25 år, med nyinnkjøpt dress fra Zara, skulle inn i et av EFTAs møterom og snakke til 30 dresskledde, middelaldrende menn. Halvparten av meg var redd for å ta i et vannglass i fall hendene ville skjelve, mens den andre halvparten hevet stemmen og bad sistemann inn i lokalet lukke døren etter seg. 

For de av dere som skal begynne og gi presentasjoner kan noen av rådene jeg har fanget opp underveis de siste årene være nyttige:

1. Bli kjent med noen av tilhørerne

Kom noen minutter før du skal starte. Dermed kan du dobbeltsjekke at møterommet er ok og småsnakke med noen av dem du skal prate for. Å prate for en gruppe på 50 mennesker blir med ett mindre skummelt om Trond fra Bergen og Nora fra Nord-Trøndelag ikke glir inn i den grå massen av folk i dress.

2. TIlhørerne har alltid rett

Det er ikke kun kreftforskere som har dyrebar tid. Husk at de som har kontaktet deg for en presentasjon mener at du sitter inne med kunnskap de kan dra nytte av. Det er din jobb, i samarbeid med tilhørerne, å finne ut hvilken innfallsvinkel eller deler av temaet som er mest interessant for dem. 

Sjekk derfor på forhånd med gruppelederen om det er noe spesielt de vil høre om. Når du starter presentasjonen, sjekker du på ny. Fortell hvordan du tenker å legge opp presentasjonen og spør om det høres ut som en plan. De fleste vil gi deg et høflig nikk, men nå har du åpnet for at de kan justere presentasjonen.

3.  Tilpass presentasjonen til tilhørernes bakgrunnskunnskap

Dette er i grunn en forlengelse av rådet om at publikum er kongen. Husk på hvem du prater til og hva du vil at de skal sitte igjen med etterpå. Velg deg ut et par poenger du vil at de skal huske. Kutt stammespråk og tekniske uttrykk så godt du kan.

Hvis folk blir forvirret slutter de nemlig å høre etter. Det betyr at hvis du ikke er tydelig nok og ikke har åpnet for at folk kan stille spørsmål, vil du miste tilhørerne en etter en. I stedet for å følge deg videre vil de bruke noen minutter på å prøve å pusle sammen hva du akkurat sa. Når de deretter prøver å komme inn igjen i presentasjonen har du gravd deg ned i flere detaljer. Da er det ofte lettest å gi opp og slutte å høre på deg.

4.  Ta vare på tilhørerne

Det er din jobb å sørge for at tilhørerne synes det er ok å stille deg spørsmål når de trenger det for å følge presentasjonen videre.

Det kan være en ide å åpne med å si at folk kan stoppe deg underveis hvis det er noe som er uklart eller det er noe de vil ha bedre forklart. Det vil signalisere at det er ok å avbryte deg. I de aller fleste tilfeller vil det ikke gjøre noe for flyten i foredraget. 

De færreste tar nemlig ordet i en større forsamling. Det frister lite å avbryte den som prater: spørsmål kan tolkes som kritikk ('foredraget er vanskelig å følge') eller folk er redde for å fremstå som dumme.

Gir du ofte presentasjoner om det samme emnet vet du hvor i presentasjonen det fort blir teknisk eller komplisert. På de stedene er det ofte ok å sjekke at du fortsatt har folk med deg.

Og, når folk faktisk stiller spørsmål - ta vare på dem.

Mange starter spørsmål med "Dette er kanskje et dumt spørsmål, men..". Det finnes ingen dumme spørsmål, og du kan sørge for at den som spør ikke føler seg dum. Svar gjerne "Det blir jeg ofte spurt om", "Ja, det er ikke helt enkelt" etc. slik at du demper terskelen for neste person som vil stille deg et spørsmål. Etter du har svart, spør om det var et godt svar på det de lurte på.

5. Hvis du er skikkelig nervøs eller skal holde en presentasjon for første gang      

• Øv inn de første minuttene

De første gangene jeg holdt presentasjoner pugget jeg på forhånd de første fem minuttene av hva jeg skulle si. En god og selvsikker start vil roe nervene og du vinner over tilhørerne.

• Ikke hold noe i hendene

Kroppen er en forræder. Du tror du har stålkontroll helt til du ser arket som blafrer i den skjelvende hånden din. Ingenting er mer smertefullt å se på som tilhører, og ingenting føles verre for den som presenterer.  Ergo? ikke hold noe i hendene. Bruk heller hendene.

• Vær entusiastisk

De du prater for forventer at du viser interesse for det du snakker om. Et aktivt kroppsspråk gir deg også en følelse av kontroll over situasjonen. Stå derfor alltid, sik at du kan bevege deg litt rundt og bruk hendene for å understreke poenger. Et positivt kroppsspråk er nøkkelen til å bekjempe kjedsomhet blant tilhørerne.

• Snakk tydelig og unngå eeeeehhhhmmmmmmm

Husk også at å snakke for 50 mennesker er annerledes enn å snakke med en. Snakk med høyere og tydeligere stemme, og senk tempoet.

Og for all del - kutt ut uhmmm og eeeh. Mellom setninger: ikke si noe. Mange har en uvane med å legge til lengre utgaver av uhmmmmm mens de venter på å si neste setning. Men, du konkurrerer ikke om ordet. Du står. Alle andre sitter. Ingen vil ta ordet fra deg, så du behøver ikke å signalisere med eeeeeh at du har tenkt å fortsette. Du høres usikker ut eller fremstår som dårlig forberedt.

• Slides er ikke dine venner

Slides kan være et nyttig visuelt hjelpemiddel. Men når folk ser på slidesene dine hører de ikke på deg. De leser. Og de leser kjappere enn du prater. Har de lest alt før du sier det blir det hele en dørgende kjedelig halvtime. Minimer antall slides og ikke dytt alt du skal si på skjermen.

Pass også på at du snakker til tilhørerne. Ikke snakk til presentasjonen bak deg. Hvis du må se for å finne ut hvor du er i presentasjonen, snu deg halvveis rundt og ta en titt. Snu deg deretter tilbake og prat igjen.

• 30 dresskledde menn er 30 fedre

Rådet om å se tilhørerne for deg i sokker og undertøy er ikke alltid spesielt fristende. Det er derimot mye mer realistisk og hyggeligere å se dem som en gjeng fedre på tur. Det høres kanskje dumt ut. Men, som 25-åring som skulle prate i 45 minutter for en gruppe ukjente mennesker i dress var det nøkkelen til selvsikkerhet. De er noen sine pappaer.

• Øvelse gjør mester

Skummelt? Så til de grader. Men det gir seg. Det som var skummelt før er i dag blant det morsomste jeg gjør.

Lykke til!

I Brussel er spørsmål nummer tre, etter navn og nasjonalitet, 'hva jobber du med?'. Som svar kommer da en mer eller mindre forståelig tittel og en setning eller to om arbeidsplassen.

Men hva gjør folk egentlig?

Jeg er kommunikasjonsrådgiver ved EØS-midlenes sekretariat. Den tittelen, og for så vidt det sekretariatet, vil fortsatt være kryptisk for mange. Den formelle jobb-beskrivelsen min vil kunne gi noen svar til dem som er i kommunikasjonsbransjen.

Men, det er fortsatt et stykke fra den til e-postene, telefonsamtalene, og det praktiske arbeidet som foregår hver dag. Den kanskje enkleste måten å gi dere en ide om hva jeg gjør mellom ni til seks er å fortelle hva jeg fylte dagen med i går:

09.02 Slår på PCen og går for å lage meg en kaffe.

09.05 Treffer Gabriela fra Romania, Karen fra Norge og Jenny fra Belgia ved kaffemaskinen. Hilser på Hanne fra Norad som er innom for å diskutere statistikk med våre statistikere og Henriette fra UD, som også har kommet fra Oslo for dagen.

09.10 Drikker dagens andre kaffe sammen med Gunn fra Norge, vår nye trainee i kommunikasjonsavdelingen. Ber henne legge ut en sak på nettsidene våre.

09.15 Åpner epost fra min norske sjef Sigve B. med spørsmål om jeg kan skrive en engelsk versjon av en norsk pressmelding om morgendagens signering av avtalen med Romania om bruken av EØS-midler.

09.17 Svarer på en epost fra webselskapet som lager tre nye tabs til tidslinjen som snart skal rulles ut på Facebook-siden vår.

09.25 Får telefon fra min tyske kollega Andrea. Stikker innom kontoret hennes og forklarer kjapt hva slags type informasjon jeg vil at hun skal gi meg om status for EØS-midlene i Polen til bruk i årsrapporten.

10.04 Sender fra meg utkast til engelsk pressemelding som går via sjef Sigve B. til UD slik at de kan sjekke at Støre og Larsens sitater fortsatt er ok.

10.05 Sjekker Facebook.

10.10 Starter dagens egentlige plan som er å tenke ut konsepter for tre videoer som skal filmes i slutten av april. Bestemmer meg for å starte med videoen om Estlands bruk av EØS-midlene på grønn innovasjon.

10.15 Innser at jeg kan ingenting om grønn næringsutvikling i Estland.

10.17 Ringer Ülle i det estiske finans- og og næringsdepartementet, som er ansvarlig for gjennomføringen av EØS-midlene der. Forteller henne om planene våre. Får henne gira og hun lover å tenke ut noen ideer til vinkling og komme med noen navn på estiske journalister som kan gjennomføre intervjuene.

10.35 Skriver en huskelapp til meg selv om å også ringe Piret på den norske ambassaden i Estland når hun er vel tilbake fra ferie.

11.05 Har oppdaget at julaften kommer på torsdag. Nøkkelpersonene for programmet for grønn innovasjon i Estland kommer til Brussel for en workshop.

11.10 Får grønt lys fra kollega Sigve D. om å få innpass på agendaen. Lærer at Estland skal satse på grønn IKT.

11.27 Mottar oppfølgingsepost fra Ülle i Estland. Hun har sendt meg en lang liste med eksempler på hva grønn innovasjon kan være. Bekrefter til Ülle at vi skal diskutere konseptet for videoen på torsdag og ber henne kontakte det estiske kontoret av Innovasjon Norge slik at de også kommer forberedt.

12.25 Drar på trening. Trener mindre enn jeg håpet.

13.40 Tilbake fra trening sammen med en sandwich fra matbutikken på hjørnet.

13.41 Leser e-post fra designer i webselskapet vi bruker om at skissene for den nye forsiden til www.eeagrants.org er klar. Fyrer av en kjapp e-post til Oslo om at jeg har sett e-posten og at jeg ringer om en liten halvtime for å få forklaringen over telefon.

13.50 Sjekker de nye skissene. Blir imponert. Legger fra meg sandwichen og ringer til designer Imre. Gir han noen raske tilbakemeldinger og avklaringer.

14.15 Ringer Innovasjon Norge, som vil være norsk partner i programmet for grønn innovasjon i Estland. Forteller Tore Lasse om planene og får en ny entusiastisk partner i prosjektet. Lærer at Estland er fødelandet til Skype og har ambisjoner om å være verdensledende innen IT.

14.30 Ringer sjef Sigve B. for å fortelle om møtet som nå er satt opp på torsdag med Innovasjon Norge og det estiske finans- og og næringsdepartementet. 

15.06 Mottar påminnelse fra webdesigner Imre om å sende noen bilder i høyere oppløsning.

15.13 Drikker dagens tredje kaffe. Hyggelig e-post fra Tore Lasse i Innovasjon Norge tikker inn. Han har involvert Tallin-kontoret i planene, og bekrefter at de ser fram til torsdagens møte.

15.30 Prøver å guide vår nye IT-ansvarlige, spansk-franske Sebastien, i hvordan man laster opp bilder på EFTAs eksterne server. Designer Imre foreslår dropbox som alternativ.

15.40 Sender e-post til designer Imre med informasjon om hvordan han kan laste ned bildene. Skriver e-poster også til Boris i det slovakiske regjeringskontoret om han nå kan laste ned bilder til bruk på deres nettsted og til Christian i UD med spørsmål om han kan sende meg noen bilder av Norge som kan brukes i infomateriell.

15.53 Printer ut kommunikasjonsstrategien til National Development Agency, den offentlige instansen som er ansvarlig for gjennomføringen av EØS-midlene i Ungarn.

16.04 Blir purret på av min slovakiske kollega Matús, som vil ha tilbakemelding fra meg på kommunikasjonsplanen til det latviske fondet for frivillige organisasjoner.

16.05 Ringer Matús og lover at jeg vil ha det klart i morgen tidlig. Skriver en post-it lapp til meg selv med påminnelse.

16.45. Leser fortsatt den ungarske strategien. Skriver nok en post-it til meg selv.

17.07 Mottar e-post fra trainee Gunn med et veldig bra utkast til ny landsidetekst for Romania på web. Foreslår at vi legger den ut sammen dagen etter slik at hun kan lære seg hvordan vi publiserer på nett.

17.35 Går innom kontoret til sjef Inger. Forteller henne om status for nettsiden og filmene. Bekrefter at jeg blir med på morgendagens møte med statistikerne om bruken av makroindikatorer i årsrapporten.

17.45 Møter Tom, som er en av de nye traineene, og understreker at han ikke trenger å jobbe lengre enn til seks.

17.49 Går foran med et godt eksempel og slår av PCen.

Jada folkens, velkommen til EØS-midlenes sekretariat. Foto: Joseba Arriortua